Da jeg gikk på ungdomsskolen var det å håndtere pest som tenåring en del av pensum på ungdomskolen. I etterpåklokskapens lys burde Torill Thorstad Haugers «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349» fortsatt vært inkludert der.

Det finnes bøker jeg elsket som ungdom, men som jeg vet jeg jeg ikke burde lese på nytt. Magefølelsen sier at de ikke vil tåle gjensynet, og at det er best å la minnet hvile i fred. Andre bøker, som denne, har holdt seg forbausende godt. Og det selv om jeg bare husket en fjerdedel. Frem til jeg åpna boka igjen nylig, var det nemlig kun de første 56 sidene i historien om Live og Bjart som sto klart for meg.

En egen sjanger

Hvis du har lest «Det kom et skip …», som jeg vil kalle boka heretter, vil du kanskje skjønne hva jeg mener. Jeg leste den i norsktimen på ungdomsskolen, men pensumarkivene går ikke så langt tilbake, så jeg kan ikke være sikker på at den faktisk lå på lista. Men de fleste på min alder nikker bekreftende når jeg nevner den lange, illevarslende tittelen. Så kjent og populær var boka i alle fall.

Boka er en godt skrevet, engasjerende og lærerik historisk roman, om og for ungdom. Torill Thorstad Hauger har skrevet mange av disse gjennom årene. Faktisk i den grad at hennes produksjon nesten må sies å være en sjanger i seg selv. Jeg var gjennom en del av dem i tidlig ungdom/sen barndom, men foretrakk andre sjangere. Sånt vi ikke fikk servert på skolen.

Det var altså på dette stadiet i min lese­karriere jeg først ble introdusert for Thorstad Haugers pestepos, og fikk skikkelig fot for det. I hvert fall et stykke på vei. Igjen: Boka er god. Det står jeg for også etter nylesning. Jeg koste meg. Men jeg skjønner også årsaken til at det er denne første fjerdelen av boka jeg husker så godt. Den er nemlig ren skrekk­litteratur. Slik starter det hele:

«I utkanten av skogen stanset hun opp og trakk pusten. 

Jeg husker ingenting, skalv det gjennom henne. Husker ingen verdens ting. Hvorfor er jeg så redd?»

Premisset er velkjent fra grøssersjangeren. En traumatisert ung jente i en skog, som ikke husker hverken hva som er skjedd eller hvem hun er. Det eneste hun kjenner på er frykten og en fornemmelse av at noe grusomt er skjedd. Så går det opp for henne at hun ikke er alene, men at noe følger etter henne. Noe ondt og skjult.

Rypemyter

Vi følger kampen for å overleve i en verden som er forlatt av menneskene, men bebodd av underjordiske og skapninger fra folketroen, som selveste Pesta. Hun skumle som titter opp på deg i Kittelsens kjente tegning. Alt veves inn en realistisk ramme, som feberdrømmer eller andre møter i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Og hele tiden er det skrekken som driver det fremover. Og ensomheten.

Det var først nylig, da jeg hørte en podkast om Jostedalsrypa, at jeg kom på å lese «Det kom et skip …» på ny. Ikke for det, tittelen har dukket opp rett som det er som en referanse i skriverier om vår tids pest, covid-19. Historien om Jostedalsrypa, som flere mener det kun er et sagn basert på mange lignende historier, går som følger:

Flere stormenn med familier isolerte seg til liten nytte i Jostedalen i Sogn for å slippe unna svartedauden som herjet landet på 1300-tallet. Da pesten hadde herjet ferdig i dalen, kom et følge dit for å se om det var overlevende. De fant spor i snøen og fulgte dem til de fant en sped liten jente, som prøvde å flykte da hun så dem. Hun hadde overlevd alene over tid, og oppførte seg mer som et vilt dyr, eller en fugl, enn et menneskebarn. Da de fikk tak i henne, var de eneste tre ordene de fikk ut av henne: «Mor, vetle rjupa». Dette ga henne navnet Jostedalsrypa, og hennes navn og historie er evig forbundet med sykdommen som drepte minst en tredjedel av befolkningen i Norge i perioden fra det famøse skipet ankom Bergen, eller Bjørgvin som det den gang het, i 1349 frem til den hadde herjet ferdig i 1350.

Resten av historien

Den historien får du i neste del av Thorstad Haugers bok, den som handler om den 14-årige svennen Bjart og innledes med ordene: «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349». Her blir du kjent med det engelske skipet som ankommer havna, dagliglivet til rampete, kåte, glade tenåringer, rottene som sprer pest, de forvirrende første dagene av pandemien, og så: skrekk, angst og grusomheter. Som alltid er Thorstad Hauger uovertruffen i å mane frem synet, lukten og følelsen av en annen tid, et annet sted. Hennes genuine interesse for hverdagsmenneskets historie var et velkomment korrektiv til historien vi ellers måtte lese i grunnskolen på første halvdel av åttitallet. Det gikk mye i kongesagaer, for å si det sånn.

Jo mer jeg leser på nytt og jo flere ord jeg prøver å sette på gjenopplevelsen av «Det kom et skip …», jo mer føler jeg den igjen burde gjøres til obligatorisk lesning for ungdommen. Hovedpersonene i boka er i fjorten-, femtenårsalderen og de gjennomlever den verste pandemien verden har vært gjennom noen gang.  Jeg skal ikke avsløre mer enn at Jostedalrypas og Bjarts historier veves godt sammen i siste tredjedel av boka og at det hele blir så oppløftende som en fortelling om pest kan bli. Det i seg selv burde være en sterk nok anbefaling akkurat nå.

Mer om Jostedalsrypa og Svartedauden:

«Trollsyn»

Jeg må innrømme at det var først da jeg igjen oppdaget «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349» og leste meg opp på historien om Jostedalsrypa, at jeg oppdaget at den finnes, denne filmen fra 1994 basert på sagnet. Det kan kanskje tilgis med tanke på at jeg mer eller mindre hadde gitt opp norsk film da jeg var 22, men likevel kritikkverdig, da den er regissert av helten Ola Solum (Orions Belte, Reisen til Julestjernen). Den finnes bare i en helt råtten versjon på YouTube, så hvis du har en VHS eller DVD liggende til låns, send meg et pling.

«Svartedauen»

Theodor Kittelsens illustrerte mesterverk kom ut i 1900, og det er en skam at det ikke har kommet et nytt opplag av denne ultimate pandemi-coffeetable-boka siden 1975. Gjennom 15 tegninger med tilhørende korte prosatekster fortelles historien om pesten som la både byer og daler øde på 1300-tallet. Det er nærmest umulig å høre ordet pest i dag, uten å se for seg Kittelsens tegning av gamlemor Pesta i trappa (til høyre). 

Teksten sto på trykk i =Oslo mars 2021.