Som pårørende har Ellen Ugelstad sett baksiden av norsk psykiatri. Som filmskaper kritiserer hun både psykiatrien og media, og lar seg inspirere av hvordan traumatiserte hunder behandles.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Vi møter Ellen Ugelstad i hennes andre hjem. Kontoret på Sinsen i Oslo minner mer om en stue, og mellom de fargerike veggene og putene trives også hunden Salmur, en innvandrer fra Island.

Da Ellen ble kjent med en kollegas islandske fårehund, ville hun ha en selv. Salmur var fire måneder gammel da Ellen hentet ham på en gård på sagaøya for sju år siden, der han hadde hatt det fint. Verre var det med hundene hun kom over under research til sin siste film, «The Recovery Channel».

Hun så på YouTube-kanalen Hope for Paws, der en team reiste rundt og reddet hunder fra gatene i Los Angeles. Hundene var i dårlig forfatning før de ble plukket opp, vasket og fikk mye omsorg og kjærlighet.

Det var rørende å se på, og Ellen ville ha med noe slikt i filmen sin. Men «The Recovery Channel» skulle ikke handle om traumatiserte hunder, den skulle handle om tvangsbruk i psykiatrien.

Kunne psykisk helsevern for mennesker ha noe å lære av hvordan vi møter traumatiserte hunder? Da Ellen og filmteamet oppsøkte gården til Foreningen for omplassering av dyr (FOD) på Klemetsrud i Oslo, fant de fort ut at svaret var ja. Hundene som kommer dit har atferdsproblemer eller har opplevd noe vondt.

– De som jobber på FOD-gården, må gjennom «fryktfri sertifisering». Det vil si at de lærer å håndtere dyret på en måte som reduserer stress og frykt. De er rolige og bygger opp trygghet og tillit. De tar et steg tilbake og prøver å lese signaler.

– Hvis en hund og et menneske ikke kommer godt overens, så finner de en annen person som har bedre kjemi med dyret. Alle vet at man ikke har kjemi med alle, men i psykisk helsevern er det litt overlatt til tilfeldighetene hvem du møter. Samtidig viser all forskning at uansett hvilken metode du bruker, så betyr den gode relasjonen mest for pasientens utvikling.

«Tenk om vi kunne møtt en fryktfri-sertifisert psykiatri», sier en av deltakerne i filmen. Medarbeiderne på FOD-gården finner ut hvordan hver enkelt hund takler berøring, og lar hundene bli kjent med dem før de trenger seg på.

Den beste måten å møte dyrene på, er å åpne hjertet, mener de. Hunder som har opplevd mye straff og tvang tidligere, skal ikke oppleve det igjen på gården. De fysiske omgivelsene er også tilrettelagt for å dempe stress, med berikelsesrom og sansehage, og hundene kan få massasje.

Broren fikk psykose

Da Ellen var 19 år, opplevde hun at den to år yngre broren forsvant inn i en psykose etter å ha levd seg langt inn i en drøm om at faren døde. Han var sterkt knyttet til faren, som da var kreftsyk.

Broren hadde også traumer fra barndommen som følge av grov mobbing. Faren var psykiater, men det var ikke så mye han fikk gjort for sønnen før han døde to år etter den dramatiske drømmen.

– Selv visste jeg ikke hva en psykose var på den tiden. Selv om begge foreldrene mine jobbet i helsevesenet, hadde jeg egentlig aldri hørt om det. Mange som blir psykotiske har opplevd traumatiske ting, som dermed får et uttrykk.

En gang broren var tvangsinnlagt i fem år, mistet han kommunalboligen sin i Oslo. Etterpå, i 2018, fikk han tilbud om bolig hos et privat selskap. Først ble flyttingen utsatt på grunn av manglende byggetillatelse til et anneks. Så viste det seg at selskapet manglet konsesjon til å drive gården broren ble flyttet til.

Han endte opp på en ny gård, og ett år senere ble det nok en flytting fordi selskapet ikke hadde lov å drive bolig for pasientgruppen der han bodde. Private botilbud er ikke behandlingsinstitusjoner, så broren får lite behandling utover medisiner. Han får heller ikke omgås andre beboere. Han ble flyttet vekk fra nettverket sitt, og bydelen har ikke hatt kontakt med de pårørende siden det skjedde for seks år siden.

– Jeg synes psykiatrien har et stort potensial for forbedring når det gjelder kontakten med oss pårørende. Vi kunne gjort dem bedre kjent med pasienten. Vi sitter ofte på mye kunnskap og kompetanse, og kan gi råd.

Kritiserer media

I filmen «The Recovery Channel» spiller pårørende en sentral rolle. Turid Synnøve Rivertz Vatne, som spiller hovedrollen som Randi, er selv både skuespiller og journalist. Hun er også utdannet sykepleier og har jobbet på avdelinger med tvangsbruk.

– Filmen blander dokumentar og fiksjon, da en del scener ikke ville vært etisk mulig å gjennomføre. Jeg valgte et mer lekent format enn å følge to–tre personer dokumentarisk. Jeg skapte en fiktiv tv-kanal for å fortelle historiene.

– Indirekte er det også en kritikk til media, som ofte framstiller psykiatriske pasienter som farlige. Veldig få er det, derimot er mange voldsofre selv. Vi trenger flere spesialiserte helsejournalister som går dypere inn i problemstillingene. Nylig var jeg i kontakt med OsloMet, som gjerne ville bruke filmen inn mot journaliststudenter.

Selv har Ellen aldri ønsket å bli journalist, hun foretrekker den større friheten hun har som kunstner. Hun vil verken kalles dokumentarist eller spillefilmregissør, bare filmskaper. Produksjonsselskapet hennes eksperimenterer med sjangerblandinger.

Hun er daglig leder, produserer film for andre regissører, og det hender også at hun står bak kamera i sine egne filmer. På kontorpulten står en stabel med hatter som symboliserer de mange rollene hennes.

Ny kortfilm

Opprinnelig var Ellen fotograf. Hun husker fine stunder sammen med moren fra barndommen, da de gikk og hentet bilder som var framkalt og satt i sofaen og bladde i dem. Som voksen studerte hun foto, og ble interessert i film gjennom det. Hun bodde sju år i San Fransisco, hvor det var mange uavhengige og alternative kinoer.

– Jeg bodde i en by som var sosialt friere enn jeg var vant til. Jeg håper jeg tok med meg noe av den amerikanske kulturens vennlighet og omgjengelighet hjem. Den kulturelle omstillingen da jeg kom tilbake til Norge ble kanskje mindre av at jeg hadde med meg en amerikansk kjæreste.

I dag har hun en annen kjæreste, som møter oss i arbeidsklær for å bli med på en tur med hunden.

– Jeg hadde ikke klart meg uten Emil, selv om han aldri ser meg, ler hun.

– Jeg har ikke barn, så jeg trenger ikke å gå tidlig hjem fra jobb.

Snart forsvinner hun i flere dager for å delta på kortfilmfestivalen i Grimstad. Der har hun premiere på sin nye kortfilm, «Pårørenderommet», som sprang ut av overskuddsmateriale fra «The Recovery Channel».

Mens mange filmskapere starter med kortfilm for å øve seg, og deretter konsentrerer seg om lengre formater, har Ellen alltid vekslet mellom korte og lange filmer. Hennes første langfilm, «Indian Summer» fra 2011, handlet om broren.

– Jeg opplevde at broren min ble definert veldig snevert, knyttet til diagnosen hans, mens jeg kjente ham på mange flere områder. Derfor var det viktig for meg å lage filmen. Jeg ville vise fram hva han var opptatt av, hvilke ressurser han hadde, og skildre hans opplevelse av virkeligheten. Han så klipp underveis og var med på avgjørelser.

Savner omsorg

Ellens store ønske er en psykiatri som tilbyr omsorg til dem som trenger det før problemene blir så store at de krever drastiske tiltak.

– Det er vanskelig å få hjelp før det har gått så langt at man er til fare for seg selv og andre. Å komme inn tidlig ville vært mye mer forebyggende. Systemet er ikke tilrettelagt for omsorg, selv om mange som jobber i helsevesenet ønsker å gi det. Tenk om du kunne ringe og si at nå begynner det å bli kaotisk, nå trenger jeg noen å snakke med, kanskje et sted å sove i ei uke.

– Tenk om du kunne komme og gjøre noe du liker sammen med andre, og opprettholdt båndene til et vanlig liv, istedenfor å bli henta av politiet når det har blitt akutt. Du føler deg ikke bra i en psykose, og så skal du i tillegg føle deg kriminell fordi politiet kommer. Personer med psykose burde blitt hentet av ambulanse. I Bergen har de psykiatri-ambulanse, det fungerer bra og burde vært innført i hele landet.

Ellen tror at mye av tvangsbehandlingen som skjer i dag, kunne vært unngått med tidligere inngripen.

– Tvangsmedisinering og beltelegging skal ikke brukes før alt annet er prøvd. Det skal være siste utvei, men hva og hvor er de andre utveiene? De fins jo ikke. Det er også mye usynlig tvang, noe Senter for medisinsk etikk har vært opptatt av. Det er gråsoner hvor det blir sagt «tar du ikke medisiner frivilling, så må vi bruke tvang».

– Medisiner kan være veldig nyttige, men folk må kunne velge ikke å bli overmedisinert. Det må være mer bruk av fritt og informert samtykke. Min erfaring er at folk ikke blir trodd hvis de sier at de får lite ut av medisiner, selv om de har forskningen på sin side. Virkningen er svært variabel, det er mange bivirkninger og veldig vanskelig å trappe ned.

Ble kvitt stemmene

Blant dem som opptrer som seg selv i «The Recovery Channel», er Tone. Helt fra barndommen hørte hun stemmer i hodet, og i 40-årene prøvde hun å ta sitt eget liv. Påfølgende medisiner forflatet følelseslivet, og hun gikk opp 30 kilo. Så begynte hun med amatørteater og sang om sin egen historie. Tre personer spilte stemmene hennes.

Etter åtte forestillinger var stemmene i hodet borte. Medisinene hadde ikke fått dem til å forsvinne, selv om hun hadde brukt dem i seks år. I dag lever hun medisinfritt og studerer til å bli lærer. Hun sier selv at hun «sang i hjel stemmene i hodet». Ellen mener det er altfor lite bruk av annet enn medisiner i psykiatrien og ønsker seg et mangfold av tilbud.

– Medisiner kan hjelpe noen, mens andre trenger å gjøre noe aktivt eller være en del av et fellesskap, noe for eksempel Fontenehusene tilbyr. Det er for mye fokus på hva som er galt med deg. Man bør heller spørre: Hva har du opplevd, og hva gir mening og nytte for deg? Hva liker du å gjøre, og hvordan kan vi hjelpe deg med det?

De ansatte i psykiatrien får ikke nok tid til det som handler om å bygge en relasjon, mener Ellen.

– Det er mye retningslinjer og prosedyrer fra styringssystemene, som tar tid vekk fra pasienten. Folk føler at de bruker altfor mye tid på feil ting. Hvis psykiatrien hadde bedre omdømme, kunne pasientene selv tenkt at her kunne de ta kontakt og få hjelp. Isteden blir de gående for lenge og holde på ting i frykt for å bli tvangsinnlagt.

– Det skulle vært flere lavterskeltilbud. Mange vil jo ha hjelp, og mange vil hjelpe. Det trengs gode relasjoner som gir tillit, og derfra kan man tilrettelegge for den enkelte, hente inn feedback både fra pasienten og familien. Isteden blir ting tredd nedover hodet på pasienten, ofte i et fremmedgjørende språk.

Laget klagebyrå

Mens FOD-gården bygger sansehager i idylliske omgivelser, bygges det en ny psykiatrisk avdeling for mennesker i åttende etasje ved Sinsenkrysset, Norges mest kjente trafikkmaskin.

– Det er helt uforståelig. Ofte får ikke psykiatriske pasienter noe hyggelige lokaler. Kunne det ikke vært mer hjemmekoselig? Det var mye galt med psykiatrien før også, men Dikemark sykehus var et samfunn med gårdsbruk og arbeidsoppgaver. Ingen har det særlig bra hvis de blir sittende for mye stille. Pårørende må ofte legge inn folk de bryr seg om i et system hvor de ikke vet om de får den hjelpen de trenger.

En scene fra «The Recovery Channel» viser det oppdiktede Klagebyrået, der folk kan komme og få hjelp til å rette klager mot psykiatrien. I etterkant ble det til en kunstnerisk aksjon under Oslo Pix Filmfestival 2023. Filmteamet leide et lokale på Grünerløkka og fikk med seg advokater, så folk kunne komme og få juridisk veiledning fra et ekte pop up-klagebyrå.

Bare 7–8 prosent av de som klager på tvang i psykisk helsevern, får medhold. Mange trenger rådgivning i hvordan de bruker klagesystemet. Under opptaket til filmen organiserte teamet også «Psykiatribrølet» på Verdensdagen for psykisk helse, i samarbeid med blant andre Mental Helse. Demonstrantene brølte og bar plakater med budskap som «Omsorg uten krenkelser» og «Stopp menneskerettighetsbrudd i psykiatrien».

Ellen liker at filmene hennes blir aktivistiske plattformer. I hennes neste langfilm retter hun et skråblikk mot den norske naiviteten og selvforståelsen.

– Jeg holder på med en spillefilm om det godes problem. Det er et flettverksfilm med fem historier på fem ulike steder i Norge. Hva skjer når hensikten er den beste, mens realitetene vil noe annet? Det blir både drama og humor. Vi møter blant annet en som driver et bemanningsbyrå for papirløse flyktninger. Manus er snart ferdig, og filmen blir i beste fall klar i 2027.

[FAKTA]

Ellen Ugelstad

Født i Oslo i 1973. Bor på Torshov i Oslo med samboer Emil.

Filmskaper og grunnlegger av produksjonsselskapet Twentyone Pictures. Hun er utdannet ved Academy of Art University i San Fransisco.

Hennes første langfilm, «Indian Summer» (2011), hvor hun følger sin bror med schizofreni-diagnose gjennom sju år, ble nominert til en rekke priser og ble vist på Høstutstillingen og på NRK.

Hun har vunnet Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad to ganger, for filmene «Den grønne dalen» (2018) og «The Wonders Beneath the Sea» (2021). I filmen «The Recovery Channel» (2024) retter hun et kritisk lys mot psykiatrien.

Den 13. august mottar hun Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern 2024. Hun deler den med Berit Vegheim, leder av stiftelsen Stopp Diskrimineringen.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2024.