Tore levde som en luksuslasaron

Navn: Tore Helge Abrahamsen
Yrke: =Oslo-selger

– Litt om deg?
– Jeg har jobba for Erlik siden 4. juli 2013. Jeg var lei av å være blakk hele tida. Sitte med kopp og bomme, krite dop, og sette meg i gjeld slik at når trygda først kom, gikk hele summen bort til dop igjen. Så da fant jeg ut at jeg måtte finne på noe sjæl. Fjerde juli, på den amerikanske nasjonaldagen, gikk jeg inn i Erliks salgslokaler og fikk meg jobb med én gang. Jeg husker første dagen. Var abstinent og ikke helt i form. Jeg solgte ikke mer enn sju magasiner, og ga meg klokka ett med 350 kroner i lomma. Ikke all verden, men jeg hadde så jeg klarte meg. Så ringte jeg kontakten min og ordna meg noe dop slik at jeg ble frisk igjen.

– Hvordan er det å være Erlik-selger?
– Miljøet har blitt skikkelig bra her på Erlik. Mye mindre snakk om dop enn før. Folk får være den de er her. Det liker jeg. Når jeg selger, da står jeg som oftest på Youngstorget. Før kostet bladet 50 kroner. Da fikk jeg mye driks. Det var mange eldre kjerringer, eller damer da, som kjøpte på den tida. De syntes det var dårlig gjort at prisen gikk opp til 100, skjønte ikke poenget med det liksom. Men jeg synes ikke at det har blitt vanskeligere å selge. Etter at det ble mulig å kjøpe magasinet med sms-tjenesten, har jeg nemlig fått mange unge kjøpere. Jeg selger mye til skoleungdom og sånne utdanna 25-åringer som henger på det utestedet som heter Kulturhuset. At kjøpergruppa er yngre, det er positivt. Det er dem vi bør nå ut til, slik at de kan lese om problemene før de havner i problemene selv.

– Hvordan havnet du i problemer?
– Jeg drakk veldig mye før i tida. Slutta å drikke i 2002. Hva skal jeg si? Vennene mine, de gikk av banen, det vil si, de tok kvelden, holdt på å si, de døde på en måte … Det ble for mye for mange av dem. De kombinerte drikkinga med sterkere stoffer når de kom hjem. Så gikk det galt.

– Var det festing som førte til så mye drikking?
– Nei, vi drakk på dagtid. Jeg kommer fra Grünerløkka hvor vi var en gjeng som drakk mye. Jeg har vært uføretrygda siden 1995. Var nær ved å drikke meg i hjel og måtte operere bukspyttkjertelen i 1993. Derfor skal jeg ikke drikke så mye lenger. I 2002 måtte jeg virkelig kutte ut drikkinga. Det gjorde så vondt at jeg begynte på smertestillende medisiner som jeg brukte i to år, fram til jeg flytta inn på institusjon. Da gikk jeg over på heroin og dop. De siste ti åra har jeg brukt det. Nå begrenser jeg meg til to doser om dagen. Det er bedre for meg å bruke heroin. Så lenge jeg får heroin hver dag, holder jeg kroppen i sjakk.

– Hvorfor begynte du å drikke?
– Det var livsstilen min, det. Miljøet var sånn.

– Har du en god historie du vil fortelle?
– Nja. Jeg veit ikke. Jeg ødela beinet og knakk ryggen i militæret. Fikk 150.000 kr i erstatning. Da levde jeg som en luksuslasaron. Tok med gutta på polturer og dro ut på øyene hvor vi satt og drakk. Den gode lasarontiden på slutten av 80-tallet. Det likte jeg godt.

– Likte du militæret?
– Nei. Egentlig ikke. Tidlig opp om morgenen, på med uniformen. Dårlig betalt. Jeg dimma etter den ulykka jeg nevnte, 12. november for 30 år siden. Derfor går jeg stille i dørene hver gang 12. november kommer. Det ene beinet mitt er litt kortere enn det andre, den dag i dag. I 1987 ble jeg kalt inn til ny operasjon. De hadde tenkt å kappe litt av den friske foten for å jevne det ut. Jeg møtte ikke opp. Tenk å gå løs på det friske beinet! Jeg har vært litt uheldig oppigjennom. Jeg må nok ha ni liv. Eller ti.

– Har du familie?
– Jeg har mor og en søster. Mutter’n har kjøpt Erlik hver måned siden det starta. «Les dette, Tore, kanskje du blir et bedre menneske eller noe,» sa hun. Nå får hun bladet av meg. Søstera mi er gift og har to barn. En på 9 år og en på 5. Jeg får ikke prata så mye med dem, for de har så mye å gjøre hele tida: jobb og hyperaktive unger. Jeg ga dem bøker i julepresang.

– Har du planer og drømmer?
– Jeg har hørt at det skal komme en metadontablett. Den vil jeg gjerne prøve, og se om den kan fungere for meg. Jeg prøvde meg på Subutex, men det funka ikke. Hadde vært herlig om jeg kunne få medisinen min lovlig.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge januar 2015.