Slitne helter
Mine helter går ikke i dress og eier heller ingen Tesla. De snakker nødvendigvis ikke høyest heller. De eier ofte ikke hjemmet de bor i. De tar ikke Restylan, ei heller flere utenlandsopphold i året. De spiser sjelden på restaurant. De hever ikke stemmen, og dyrker ikke sitt eget ego. De deltar ikke på mindfulnesskurs eller har egen hudpleier. De velger aldri å ta taxi av ren latskap. De har ingen blogg, og du møter dem sjelden i debatten i sosiale og usosiale medier.
Mine helter går til sengs hver dag helt utslitte. Utslitte etter å ha kommet seg gjennom nok en dag med smerte. Sin egen smerte og andres smerte.
En av dem er en firebarnsmor som sliter hver dag for å få endene til å møtes. Hennes største bekymring er om hun klarer å gi nok omsorg til sine barn. Hun drar på loppemarked for å handle klær til barna. Klærne lager hun seinere et magisk eventyr om, så det utvaskede plagget blir det fineste i kleshylla.
En annen er hun som har gått inn og ut av psykiatrien i en årrekke. Hun er på fornavn med personalet på akuttmottaket. For henne er hver eneste dag en kamp med egne tanker og følelser. Hennes mest hyppige tanke er at hun bare vil dø. Hun våkner hver dag med flere stemmer i hodet. Et helvete av frykt og uro. Pillene gir ro en liten stund. Dyrebare minutter.
Kunstneren som drikker for mange glass. Fast inventar på den lokale puben i årevis. Så lenge at han har fått en egen stol. Han drar de samme vitsene og diskuterer samfunnsproblemer. Emner som ikke berører ham selv, men som allikevel engasjerer ham, som urettferdighet og maktmisbruk. Kveld etter kveld, uke etter uke, år etter år fortsetter samtalen.
Enkemannen som sitter alene i sin leilighet og tenker tilbake på livet da de var to. Noen ganger skvetter han når han kremter. Alt har blitt så stille. Hans største frykt er sykehjemmet. Stille og forsagt venter han på at tiden skal stoppe helt opp.
Den lille gutten som turte å be om hjelp. Han klarte ikke å dekke over mammas misbruk mer. Han vet ikke hvor mange flasker med alkohol han har kastet i håp om at alt skulle bli bedre.
Om mine helter noen gang får det bedre, det vet jeg ikke. De lever i hvert fall langt fra egen blogg og Tesla. Mange politikere vil se på dem som en utgiftspost. En post det kan kuttes i. En kamp det ikke er viktig å legge ressurser i. Fjerne en bomring eller en avgift som gir oss andre flere hundrelapper å spytte inn i vår egen forfengelighet er viktigere.
Hvem er dine helter?
2 kommentarer
Mia
Kjære = Oslo-selgere!
Jeg er en av dem som ofte går forbi. Min nakke er ikke bøyd i avsky for deg, men i skam over meg selv. Jeg ser ned uansett hvem som snakker til meg, blir tatt for sjenert når jeg ikke klarer å se folk i øynene. Ofte ser jeg ned fordi du minner om noen jeg har kjent, meg selv. Jeg ser ned fordi jeg kjenner gråten presse i halsen. Jeg har ingen jobb å gå til nå, og ser med stor beundring på den jobben dere gjør. Kunne jeg klart det samme? Jeg virker kanskje uniterressert når jeg titter ned, og fomler med vesken for å finne penger, men jeg tror jeg egentlig ønsker meg akkurat det samme som deg. Respekt, en følelse av å ha verdi, gjøre noe nyttig…
Jeg glemmer aldri at mitt misbruk ikke er bedre enn deres, selv om mitt ikke synes like godt i samfunnet. Jeg er “innenfor” og “utenfor” samfunnet på samme tid, fordi jeg også har “riktige” grunner til å være syk. Fordi sparepengene på konto har gjort at jeg kan bo i huset mitt de siste to årene, men ikke har vært nok til noe annet. Fordi alle de dyre tingene fra mitt tidligere liv gjør meg uniformert nok til å passe inn på gata. Hemmelighetene henger mørke og store over livet mitt. Står og vakler på kanten av avgrunnen. Om noen få måneder er det slutt på pengene. Jeg tenker at det da er tilbake til hjemløsheten og misbruket jeg opplevde som yngre. Den jeg kjempet meg ut av, men som kostet så mye. Grunnene til det er altfor mange, både byråkratiske og emosjonelle, til å tas her.
Noen av artiklene i =Oslo har gitt meg mye. Jeg tenker mye, selv om jeg ikke får til så mye. Jeg er hverken uintelligent eller uengasjert, selv om jeg er sliten. Den hundrelappen selgerene har fått har noen ganger vært inntjent ved å selge ting jeg ikke lenger trenger. Utrolig hvor lite man egentlig trenger når man ikke lenger deltar i det daglige kappløpet…
I går var jeg på en sjelden bytur (min søster skulle ha noe der). Jeg kjøpte jeg et blad av en selger like ved Stortorget, det eneste jeg handlet på byturen min. Jeg klarte å løfte blikket et lite øyeblikk, takke og ønske deg en god dag tilbake. Det var stort for meg. En helt vanlig dag på jobben for deg.
Du ydmyker ikke deg selv der du står. Bladet dere selger er viktig, men dere er også enormt viktige rollemodeller for oss andre slitere. Du er et forbilde på en styrke, vilje og en evne til gjennomføring som mange ganger virker ubetydelig hos meg. Samfunnet får meg til å føle at det ikke er bra nok om det ikke er perfekt det du yter. =Oslo-selgere minner meg på om at man kan bety mye uten å være helt perfekt!
Morten Alme
Jeg er min egen helt…og antihelt…
Hver dag jeg står og skal selge en blekke hvor “hjemme hos reportasjene” er fyllinger, skur, og plassene mellom motorveiene og sentrene…Samt et og annet visdomsord fra en gammel trollmann.
Hver gang noen går forbi dypt i sine egne tanker…Gjerne med øreplugger og noe som de kaller for musikk..Hver gang enda et menneske mener at den hundringsen er altfor verdifull for dem på tross av overflod mister jeg litt til av troen på menneskeheten. Deres prioritet er å fylle lommene til N0orges største doplanger for å få et avbrekk i en hverdag de selv brukes som maskiner av maskineriet…De har nok med seg selv, sitt behov for å “nyte” vinen…Men det blir for ubeleilig å kjøpe et magasin som tar nettopp dypsomaniet på kornet.
Lysglimtene er et smil….og….”ja jeg vil gjerne ha et =Oslo”…..
Er det jeg som ydmyker meg selv der jeg står, eller er det de som går forbi som blir ydmyket av sine så altfor menneskelige feil….som mangelen på empati?