En anbefaling som kan redde verden

Hvordan skal vi finne tilbake til konsentrasjon og empati i en verden som gjør alt den kan for å stjele begge deler? Svaret kan være fjellgeiter.

Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands

Endelig fikk også jeg surra meg til å lese Johann Haris nokså hypede bok «Stolen Focus» fra 2022. Det er den første boka jeg har lest fra perm til perm på en god stund. I noen år nå har jeg startet på bøker jeg har vært overbevist om at kom til å treffe og som jeg virkelig har sett frem til å sluke, lest to, tre kapitler og lagt dem tilbake på nattbordet. Det har rett og slett vært umulig å «komme inn i» boka, som det heter. For et halvt liv siden leste jeg glatt to bøker i uka.

Jeg har prøvd å skjønne hvordan jeg mista leseevnen. Jeg har skyldt på alt som banker på døra til hodet mitt og ikke krever helt den samme dedikasjonen: tv-serier, filmer og podkaster. Haris bok lærte meg at jeg ikke er alene om dette, men at årsakene er mer sammensatte. Han skriver, naturlig nok, mye om hvordan mobilen og appene er designet for å ødelegge konsentrasjonen vår, men også om hvordan det at vi sover mindre og dårligere og spiser mer og dårligere også spiller en stor rolle.

Ikke glem musikken

Spesielt at unge leser mindre skjønnlitteratur, bekymrer forskerne Hari har snakket med. Det å leve seg inn i andres liv gjennom romanfigurer gjør oss nemlig mer empatiske – og dermed også verden til et litt bedre sted å være. Jo færre romaner du leser, jo dårligere vil du forstå «de andre», noe som kanskje kan være med på å forklare kommentarfeltene jeg har vært så uvøren å kikke på de siste årene.

Det ga meg noe trøst at både forskerne og Hari trekker frem at også gode filmer, og til og med gode tv-serier, kan ha samme effekt. Men det var én kunstform jeg savnet i bokas analyser. Hvorfor nevntes ikke musikk? Jeg er overbevist om at en viss type musikk, jeg kommer tilbake til hvilken, kan være en god avveksling fra skjønnlitteraturen når vi skal trene opp empatimuskelen. Men som skjønnlitteraturen er også musikken hardt rammet av vår manglende evne til å konsentrere oss.

Lytter du?

For hvor ofte setter du deg ned og bare lytter til musikk? Konsentrerer deg om et album uten å støvsuge, lage mat, spille Candy Crush eller gå tur med bikkja samtidig? Like ofte som du leser ferdig en roman, kanskje? Det virker som om vi har blitt ute av stand til å konsentrere oss om bare én ting, men det finnes unntak. Det gikk opp for meg nylig, da jeg etter en våt vandring i den nord-engelske sommeren satte meg på galleriet i Albert Hall i Manchester for å se og høre et av mine absolutte favorittband, The Mountain Goats.

Jeg observerte nesten ingen som så på mobilen sin mens bandet spilte. De brukte den i stedet til å filme hva som skjedde på scenen, noe som er minst like enerverende, men som jeg er nødt til å spare til en senere spalte.

En annen ting gikk opp for meg på vei ut av det gamle, ærverdige konsertlokalet i Peter Street – mens Johann Haris ord og The Mountain Goats låter surret seg sammen under capsen: Ikke all musikk skaper empatiske mennesker. Mye av musikken som fordøyes er som Tik Tok – laget for å stjele oppmerksomheten din i noen sekunder eller fungere som et soundtrack til joggeturen. Unntaket er sanger med tekster som gir deg nye bekjentskaper og forteller disses historier, akkurat som den beste litteraturen. Tekster som dem John Darnielle, låtskriver og frontmann i The Mountain Goats, skjenker oss.

Min egentlige agenda

Ja, du gjetta riktig. Egentlig har alle avsnitt hittil i denne månedens revy bare vært et forsøk på å fange oppmerksomheten din lenge nok til at jeg kan anbefale noe. Så altså: The Mountain Goats. Først tenkte jeg å skrive om «storysongs» generelt, som et alternativ til skjønnlitteraturen. Slike låter som forteller en historie fra begynnelse til slutt, nærmest som en novelle, som «Hurricane» med Bob Dylan eller «Fru Johnsen» med Inger Lise Rypdal. Jeg innser at jeg ikke kan dekke hele sjangeren her, men setter du av litt tid i dag til å lukke øynene og lytte til The Mountain Goats. så vil du skjønne poenget.

Til og med titlene på låtene er av til små historier, eller poesi, i seg selv: «Their Gods Do Not Have Surgeons», «The Best Ever Death Metal Band In Denton», «Let Me Bathe In Demonic Light», «Stabbed To Death Outside San Juan», «The Destruction of the Kola Superdeep Borehole Tower» og så videre. Og det er ingen gimmick. Som i gode romaner møter du interessante karakterer og kommer under huden deres. Ikke minst under John Darnielles hud, ettersom historiene ofte på finurlig vis også tar utgangspunkt i hans eget liv. Det er noen ganger så sømløst og fint gjennomført, at jeg tar meg selv i å lytte til låtene på nytt i det de er ferdige, for å forstå hva som skjedde.

Ta en sang som «The Legend of Chavo Guerrero». Her fortelles den sanne, og merkelig rørende, historien om den meksikanske brytelegenden Chavo og familien hans, samtidig som du blir kjent med guttepjokken John som ligger på gulvet i stua og ser brytekampene på en gammel sorthvitt-tv. Denne finner du på albumet «Beat the Champ», tidenes eneste konseptalbum om meksikansk bryting. Høres det smalt ut? Jeg kan love at det ikke er det. Og at hvis du tar deg tid til å sette deg ned, lytte og la historiene komme under huden din, så kan du ha litt mindre dårlig samvittighet for den bunken med bøker du aldri kommer i gang med.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 7/2024.