Den nye fattigdommen: Ungdom uten håp

– Alt blir dyrere og dyrere, livet blir tøffere og tøffere. Hadde jeg ikke hatt familien min, ville jeg ikke greid meg, da ville jeg vært hjemløs, skjønner du?

Tekst og foto: Guro Kulset Merakerås

Det traff oss samtidig: høye strømpriser og drivstoffpriser på grunn av et usikkert energi­marked i Europa, økte matvarepriser og råstoffpriser på grunn av krigen i Ukraina og økte renteutgifter på boliglånet – eller leia som skal betales til en huseier med boliglån.

Samleeffekten fikk forskere og politikere til å hente frem et begrep fra historiens skrivebordsskuff: dyrtid. Dyrtida har slått en tykk kile inn i samfunnet, som gjør at avstanden mellom de med trygg økonomi og de økonomisk utrygge blir stadig større. Den rammer hardest i de hjemmene der det var lite å gå på fra før, og dytter folk nedover på det såkalte trygghets­barometeret. Erlik ser nærmere på hvordan den nye fattigdommen rammer ulike grupper i samfunnet.

Vi møter «Omar» på Fellesverket i Trondheim, Røde Kors’ aktivitetshus for ungdom mellom 15 og 25 år. Han vil være anonym, for han skjemmes over å være fattig.

På Fellesverket er alle velkomne, uansett bakgrunn. Noen mangler penger, noen mangler nettverk, noen mangler et sted der de får plass til å puste. Og enkelte har alt dette, men vil likevel være på Fellesverket, rett og slett fordi det er et trivelig sted. Det store, grønne huset i Fjordgatas lange bryggerekke fungerer som et ekstra hjem for mange unge. Hit kan de komme for å spise middag, henge, spille eller prate med hverandre og de frivillige som driver stedet.

– Temmelig tabubelagt

Om du går inn døra fra kanalsida av bygget og kommer opp trappa til andre etasje sånn i firetida, er deilig matlukt det første du møter. Sving av før du havner i rommet med biljard, fussballbord, bordtennis og Playstation, og ta sju–åtte trappetrinn videre opp. Bak hylla med alle brettspillene, til venstre for kaffe- og kakaoautomaten, finner du kjøkkenet. Her jobber den frivillige kjøkkengjengen intenst, med god støtte fra en profesjonell kokk i miljø­arbeiderstilling. Fellesverket får råvarer fra Matsentralen, og kjøkkengjengen sørger for at det serveres middag fire dager i uka.

Julie Wold og Ida Settnøy henger i utkanten av kjøkkenet da vi kommer. Etter praksisperiode i sosialt arbeid på Fellesverket, har de sett hvor mye matserveringa betyr.

– Ingen unge vil vise at de har dårlig råd, det er temmelig tabubelagt. Så mange prioriterer nok å kjøpe det som trender på sosiale medier for de pengene de har, selv om det betyr at de må spise knekkebrød til middag. Jeg tror mange er redde for å bli sett ned på på grunn av synlig fattigdom. Det skaper stress som gir en slags følgefeil, og det kan bli en inngang til så mye, sier de to studentene, som selv er i starten av tjueåra.

– Dagens eneste måltid

Anniken Jørgensen jobber i Nav og er på Fellesverket to ganger i uka for å betjene Ungdomstorget.

– Jeg har inntrykk av at middagen på Fellesverket er dagens eneste måltid for en del av ungdommene som henger her, sier hun.

På Ungdomstorget er ressurspersoner fra det offentlige og private hjelpeapparatet tilgjengelige utenfor vanlig kontortid og ikke minst utenfor kontoret. Det senker terskelen for å be om råd.

– Ungdommene her er blitt vant til at jeg er på Fellesverket og at jeg er en del av Ungdomstorget. Da kommer de også og spør om ting på andre områder enn bare direkte Nav-relaterte spørsmål som cv, søknader og jobb. Mange ungdommer har lite nettverk og få trygge voksne i livet sitt. Det er mye de lurer på, på ulike livsområder, forklarer Anniken, som gjør så godt hun kan for å bistå eller hjelpe dem videre. Økonomiske vansker er en gjenganger.

– Det hender at det kommer ungdommer som verken har penger til mat eller husleie. Noen har pådratt seg gjeldsproblemer etter å ha kjøpt ting på avbetaling. Og så ser vi at en del minoritetsungdom står i krysspress fordi de må sende penger til familie i hjemlandet, men samtidig skal klare seg her i Norge, sier hun.

Omar slipper akkurat dét krysspresset. Han har hele familien sin her, de kom som flyktninger fra Syria da krigen brøt ut der for over ti år siden. Dermed har Omar og søsknene hans gått på skole i Norge. I høst begynte han på sosionomstudiene, men er usikker på fortsettelsen.

– Det er vanskelig, fordi jeg ikke mestrer språket helt, skjønner du hva jeg mener? Jeg vurderte å heller bli lærling, men da finnes det jo heller ingen garanti for jobb etterpå, så …

Han trekker på skuldrene.

– Familien støtter meg i at jeg prøver å studere.

Omar har ikke råd til å feste eller bli med på turer sammen med sine medstudenter. Hjemme er de fem søsken, og foreldrene har mer enn nok med å dekke utgifter til mat og husleie.

Flere sliter

Forbruksforskningsinstituttet SIFO studerer folks økonomiske trygghet eller utrygghet i det som kalles dyrtid. Forskerne deler oss inn i fire økonomigrupper, eller fire nivåer av trygghet: de trygge, de utsatte, sliterne og de som er ille ute. Sammenlignet med tall fra før dyrtida, har gjengen i de to fattigste gruppene blitt to og en halv ganger så mange. I 2021 utgjorde økonomisk utrygge sju prosent av befolkninga. Nå befinner hele 17 prosent seg på de to laveste trygghetsnivåene.

Om lag 430 000 hushold i Norge sliter nærmest konstant med å betale regninger, låneavdrag eller husleie. De mangler ofte penger til mat og andre nødvendige innkjøp og kan ikke dekke uventede utgifter. Eventuelle sparepenger er stort sett brukt opp.

I 2021 følte 65 prosent av folk i Norge seg økonomisk trygge. Nå ligger andelen på omkring 50 prosent. Halvparten av befolkninga føler altså ikke noe trykk fra dyrtida. Økonomisk sett er vi blitt et splittet folk.

Få innsparingsmuligheter

Omars familie er blant dem som definitivt kjenner trykket. Når prisene stiger, kan familier eller personer med økonomisk handlefrihet velge bort feriereiser, ny bil eller dyre klesinnkjøp. De kan redusere utgiftene sine ved å droppe et restaurantbesøk, velge billigere varer i matbutikken eller la være å kjøpe avskårne blomster og takeawaykaffe. Folk som allerede lever på et minimumsbudsjett, har færre innstrammingsmuligheter. De har ingen ferieplan de kan endre. De kjøper uansett ikke dyre klær og går ikke på restaurant.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) opplyser at barn og unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i lavinntektsstatistikken. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør vel 6 av 10 barn i lavinntekts­gruppen. Det skyldes blant annet at mange av dem har kommet til Norge som flyktninger eller er født i Norge av foreldre som har det byråkratene kaller «svak tilknytning til arbeidsmarkedet». Mødrene eller fedrene deres har med andre ord ingen fast jobb, kanskje fordi de ikke behersker språket eller mangler utdanning som er relevant for det norske arbeidsmarkedet. Mange bærer dessuten på traumer som går ut over den psykiske helsa og arbeidsevnen.

Pisse lei

Anders Näsström er senterleder på Fellesverket, og jobber som seniorrådgiver i Trondheim Røde Kors. Svensken er én av 24 ulike nasjonaliteter på huset, og har vært lenge i gamet. Han er bekymra.

– Jeg har sett en stor endring de siste åra. Vi merker det på ungdommenes humør, frustrasjon og på at de rett og slett mangler fremtidstro. Folk er pisse lei av elendighet.

Dårlige nyheter fra storsamfunnet har stått i kø gjennom tenåra til dagens unge deres: korona, klimakrisa, Ukraina og krig i Europa, og nå dyrtid med stigende priser. Anders ser at mange er sårbare for å ta dårlige valg når de sliter økonomisk. Han forteller at Fellesverket har fått kritiske spørsmål knyttet til matutleveringa – om disse ungdommene egentlig er så fattige at de trenger mat fra Matsentralen, når de har så dyre jakker?

– Da svarer jeg bare «du vet ikke hva de har gjort for å få den jakka». De kan ha solgt både det ene og det andre, og kanskje seg sjøl. Det er ikke til å komme unna at kriminalitet og prostitusjon kan være en fristende snarvei til penger, sier han.

Ungdom er generelt opptatt av fasade, de vil passe inn, ha det samme som andre. Det kommer tydelig frem i rapporten «Alt koster penger», der Redd Barna har intervjuet barn og ungdom fra familier med dårlig råd. Mange forteller at de, i likhet med Omar, skammer seg over familiens økonomi. De kan for eksempel late som at de ikke vil være med på fritidsaktiviteter eller gå i bursdager for å dekke over at foreldrene ikke har råd til utstyr eller gaver.

 «Det er viktig å ha det de andre har, hvis noen skal gidde å være sammen med deg», sier én av ungdommene i Redd Barnas rapport. Fattige ungdommer opplever ofte å havne litt utenfor det sosiale felleskapet. Det er her Anders og Fellesverket kommer på banen. I Fjordgata 56–58 venter det en klem og et smil på alle. Noen få ansatte og en hel haug med frivillige sørger for at ingen sitter alene.

Skremmende konsekvenser

SIFOs rapporter om dyrtid peker på at vedvarende lavinntekt og manglende buffer skaper bekymring og spenninger mellom familiemedlemmer. Mange ungdommer forteller at krangling hjemme gjør det vanskelig å konsentrere seg på skolen. Forskere ser at barn fra fattige familier ofte har dårligere fysisk og psykisk helse, at de sjeldnere er motivert for skole og høyere utdanning og at de i mindre grad enn andre barn deltar på organiserte aktiviteter. Økonomien har åpenbare konsekvenser for fremtidsmulighetene deres.

– Det positive er at vi ser at det hjelper å prate, å ha et fellesskap, sier Anders. På Fellesverket legger de også vekt på at ungdommene skal få muligheten til å lære ting, som å lage mat eller organisere aktiviteter. De kan dessuten delta på ulike kurs, i alt fra kunstmaling til pengebruk og sparing.

Med middag mandag til torsdag, leksehjelp hver tirsdag, ungdomstorg mandag og onsdag, og ellers ulike aktiviteter og gatemegling, dekker Fellesverket mange behov i ungdomsgruppa.

Anas Alammori startet som frivillig, men er i dag ansatt som koordinator for gatemeglinga i Trondheim Røde Kors.

– Vår misjon er å lære ungdommer bedre kommunikasjon og konfliktløsing gjennom workshops der de får muligheten til å lære å håndtere utfordringer på en positiv måte, forklarer Anas.

– I tillegg til worshops har vi verdifulle samtaler rundt matbordet og tror de er med på å skape en tryggere atmosfære, sier han, og peker på at ungdom som sliter, ikke bare mangler penger, men også en trygg voksenperson som kan veilede dem.

– Hvis de for eksempel har en jobb og opplever problemer der, er det viktig at de vet hvordan de kan gi uttrykk for dette på en ok måte. Ellers kan de miste motivasjonen til å arbeide, og om de slutter å jobbe resulterer det i tapt inntekt. En av måtene vi kan bidra på er å være de trygge voksenpersonene som hjelper dem til å reflektere over egne valg og konsekvensene av dem, forteller Anas.

Sier opp leiligheten

Omar sitter ved et av bordene i spisesalen sammen med noen kompiser.

– Nesten halvparten av guttene som går her på Fellesverket er arbeidsledige. Når du aldri kan reise på ferie eller gjøre noe artig, fører det til depresjon og masse problemer, sier han.

Guttene rundt bordet nikker. Én av dem er Abd Darzi. Han forteller at han jobber deltid i et bemanningsbyrå og deltid som rengjører på hotell.

– I det siste har jeg funnet ut at jeg må si opp leiligheten min og finne noe billigere. Husleia, strømmen og prisen på alle varer øker, men lønna gjør det jo ikke. Jeg greier ikke å tjene nok, selv om jeg jobber. Før kunne jeg gå litt på byen og unne meg parfyme og sånt, nå går alle pengene til mat.

Abd har en påbegynt fagutdanning som frisør.

– Men lærlingelønna er jo helt krise, så jeg hadde ikke råd til å fullføre.

Nå sitter han på en måte fast i lavtlønna yrker.

Ekstrem etterspørsel

– Vi har fingeren på pulsen til ungdomsmiljøet i byen, sier senterleder Anders.

Samtalen går i rykk og napp, med stadige avbrytelser fordi han hilser på ungdommer med en knyttet knoke eller en bamseklem.

– Hei, så godt å se deg! Hvordan går det?

Alle skal føle seg sett, alle skal føle seg velkomne. Hvis noen en sjelden gang skulle dukke opp synlig rusa, er det lett for de ansvarlige å oppdage det, nettopp fordi de kjenner ungdommene.

– Da tar vi dem til side og tar en liten prat. «Du virker litt rar akkurat nå» kan vi si da. «Jeg tror ikke du skal være her i dag.» Det respekterer de, det er aldri noe problem. Det er etablert en kultur som gjør at vi verken er plaget med rus eller stjeling her inne.

Anders vet at en del av ungdommene driver med det ene og andre når de ikke er på Fellesverket, men han dømmer ingen. Når ungdommer tar dårlige valg i egne liv, finnes det som oftest en forklaring

– Vi ser ikke forskjell, og gjør ikke forskjell på rike og fattige, og økonomi er ikke et tema vi prater mye om. Det trenger vi heller ikke for å vite hvordan det står til, sier Anders.

En voldsom økning i etterspørselen etter gratis mat sier sitt. Det er økende fattigdom blant unge.

– Jeg har gitt beskjed om at det alltid skal være litt rester som kan sendes med ungdommene hjem. Vi vet at det ofte er noen småsøsken som også trenger et godt måltid varmmat.

[FAKTA]

Sitatene er fra rapporten «Alt koster penger», hvor Redd Barna har intervjuet barn og ungdom fra familier med dårlig råd:

«Familien min er heldig, for vi har råd til mat og hus, men jeg har hatt de samme klærne i åresvis, og jeg kan ikke gå på shopping fordi jeg ikke har råd. Det er jo ikke så mange som vil være venner med meg da.»

«Hvis foreldrene har lite penger fordi de ikke var så flinke på skolen, påvirker det jo barna også. For da kan ikke foreldrene hjelpe til hvis barna trenger hjelp med skoleoppgaver. Det vil føre til at barnet får dårligere karakterer, og så får de en dårlig jobb og igjen får de lite penger.»

«Hvis man har veldig dårlig råd, kan man ta dårlige valg som kan få konsekvenser for fremtiden og gi deg trøbbel.»

«Det er viktig å ha det de andre har, hvis noen skal gidde å være sammen med deg.»

«Storebroren må jobbe og tjene penger til familien. Og da tar han kanskje dårlige valg.»

«Hvis man har penger, så kan man gå på kino og i bursdag. Penger har mye å si for om man føler seg populær eller ikke.»

«Hvis man lever i en fattig familie, så kan man ikke tenke på seg selv. Man må tenke først på søsknene, de må ha matpakke og skal på skolen. Man kan ikke tenke på seg selv, liksom.»

«Du må nesten ha mye penger hvis du skal være med på en fritidsaktivitet. I hvert fall to, det går ikke.»

«Det er lettere å leve i et område med høy inntekt. Det kan være dårlig miljø i de billigere områdene, og barna kan havne i trøbbel.»

«Det er lettere å leve i et område med høy inntekt. Det kan være dårlig miljø i de billigere områdene, og barna kan havne i trøbbel.»

«Vi går rundt i byen, henger, og så kjøper alle milkshake på Macern. Og så blir man utestengt hvis man ikke har råd, sånn er det!»

«Hvis man akkurat har kommet til Norge, må man begynne helt på nytt. Kjøpe alt nytt og kan ikke språket. Da er det vanskelig.»

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 6/2024.